INDUSTRIAL WORKERS
OF THE WORLD (2.del)

Det syndikalistiske fagforbundet Industrial Workers of the World (IWW) ble stiftet i Chicago i 1905. I første del av artikkelen skildret vi organisasjonen i dens oppbyggingsfase. Her i andre del ser vi på IWWs storhetstid rundt 1. verdenskrig, på undertrykkelsen og tilbakeslagene den ble utsatt for, og forsøker å sette organisasjonen i samband med framveksten av det moderne USA og fagbevegelsen der.

SABOTASJE OG
DIREKTE AKSJON

Anklager om sabotasje var og er en av hovedbeskyld-ningene Industrial Workers of the World er blitt utsatt for. Blant "ansvarlige" sosia-lister og fagforeningsfolk er IWWs angivelige sabotasje sjølve beviset på organisasjonens uansvarlighet. Det samme ankepunktet kommer fra borgerlig hold. Utvilsomt foregikk diskusjoner innad i og omkring organisasjonen om dette kamp-midlet.

Utvilsomt tasset den svarte "sabokatten" rundt på utallige tegninger i organisasjonens presse, og det ble skrevet hyllestsanger til den. Så kan vi synes det er søtt hvordan Fred W. Thompson ved hjelp av en studie fra Johns Hopkins University fra 1939 i den "offisielle" IWW-historie gir svaret på om bildet av wobbliene som boms med bukselommene fulle av dynamitt oppfordret til voldelig sabotasje, har noe med virkeligheten å gjøre. Thompson siterer: "Skjønt det er motstridende meninger om hvorvidt IWW praktiserer sabotasje eller ikke, er det interessant å bemerke at ingen sak er å finne hvor noen IWW-sabotør er tatt i å utføre sabotasje eller dømt for å utføre det." Jaha, kan vi tenke: Wobblienes sabotasje var så dyktig utført at de aldri ble tatt. Og vi kan tenke videre: Når Martin Tranmæl i 1911 oppfordret anleggsarbeidere til å etterlate dynamitt i borehullene for å ta motet fra eventuelle streikebrytere, ville nok en wobbly knapt skjønt hvorfor det ble så mye mas om dette. En slik forholdsregel var da fornuftig, ville han tenkt; spesielt når det pleier holde bare man sier det. Samtidig ville han nok synes at dynamitt var vel drastisk. Å foreslå slikt er typisk for reformister som går av hengslene!

Ordet sabotasje har skiftet betydning. Det er lett å tenke på dundrende smell og store røykskyer, blodige kropper og gråt og tenners gnissel; omtrent som det skjer når stater og krigsherrer med andre som kanonføde ryker i tottene på hverandre. Men Elisabeth Gurley Flynn forklarer det slik i pamfletten sin "Sabotage" utgitt av IWWs forlag i 1915 : "Sabotasje betyr enten å slakke av og påvirke kvantumet, eller fuske med dine ferdigheter slik at du påvirker den kapitalistiske produksjon, som det å yte dårlig service. Det er noe som utkjempes innenfor bedriftens vegger. Sabotasje er ikke fysisk vold. Sabotasje er en intern industriell prosess. Det er helt enkelt en annen form for tvang." Sabotasjen hadde som mål, ifølge Walker C. Smith, "å ramme arbeidsgiveren på hans ømmeste flekk, hans hjerte og sjel, eller med andre ord lommeboka hans." Den inkluderte handlinger som satte maskineri ut av drift, nedsatte produksjon, ødela produktet, eller reduserte selskapets profitt ved å fortelle sannheten om et produkt. Eller som det IWW-organiserte hushjelper i Denver, Colorado truet med: Å fortelle om de tingene som foregikk innen de fine husenes fire vegger, og som kanskje ikke tålte dagens lys og kunne ruinere familiefedres og samfunnsstøtters gode rykte. Restaurantarbeidere kunne fortelle om hva slags drittmat de serverte, eller hvis maten var god og nærende; øke porsjonene. På kongressen i 1914 vedtok organisasjonen å anbefale sine talere å oppfordre alle arbeidere om å skjære ned på produksjonen "ved å gå sakte og bruke sabotasje". Dette var taktikk, for strategien var blitt bekreftet på kongressen året før: "IWWs program gir den eneste løsning på lønnsspørsmålet som unngår voldsbruk, eller som i verste fall reduserer den til et minimum." Og programmet til IWW var prinsipperklæringen:

"Arbeiderklassen og arbeidskjøperklassen har ingenting felles. Fred kan ikke råde så lenge nød og savn finnes blant millioner av det arbeidende folk og de få, som utgjør arbeidskjøperklassen, har alle livets goder.

Mellom disse to klasser må det pågå en kamp til verdens arbeidere organiserer seg som klasse, tar verden og produksjonsutstyret i besittelse og avskaffer lønnsarbeidet.

Sentraliseringen av industriens ledelse på færre og færre hender gjør fagforeningene ute av stand til å mestre arbeidskjøperklassens stadig voksende makt.

Fagforeningene fostrer en tilstand som tillater en gruppe arbeidere å bli satt opp mot en annen gruppe arbeidere innen samme industri, og bidrar følgelig til at de beseirer hverandre i lønnskriger. Fagforeningene hjelper dessuten arbeidskjøperklassen å spre troen blant arbeidere; at arbeiderklassen har interesser felles med deres arbeidskjøpere.

Disse forhold kan bli endret, og arbeiderklassen interesser opprettholdt, bare av en organisasjon bygget på slik måte så alle dens medlemmer i hvilken som helst industri, eller om nødvendig i alle industrier nedlegger arbeidet når som helst en streik eller lock-out pågår i noen av dens deler. Slik blir en urett mot en en urett mot alle.

Heller enn det konservative ordtak: "En rimelig lønn for et ærlig arbeid", må vi skrive på vår fane den revolusjonære parole: "Avskaff lønnsarbeidet."

Arbeiderklassens historiske oppgave er å gjøre ende på kapitalismen. Produksjonsstyrkene må organiseres ikke bare med tanke på den daglige kamp mot kapitalister, men også for å fortsette produksjonen etter kapitalismens fall. Ved å organisere oss industrielt danner vi det nye samfunns struktur innen skallet av det gamle." (Og etter uravstemning i 1991 ble følgende lagt til: "og lever i harmoni med jorda.")

Sabotasjen IWW var talsmenn for, var en form for direkte aksjon og ingen smågruppes mer eller mindre hemmelige virksomhet. Og slik åpenhet var samtidig en forutsetning for at sabotasje ikke skulle komme ut av kontroll eller skade arbeidskamerater, noe som f.eks hemmelig ødeleggelse av maskiner kan. "Direkte aksjon betyr industriell aksjon. Aksjoner direkte ved, for og av arbeiderne sjøl, uten arbeiderbortlederes og intrigante politikeres svikefulle bistand. En streik som startes, styres og avsluttes av de arbeidere saken gjelder er direkte aksjon." Og Justus Ebert, som langt på vei kan kalles en av IWWs teoretikere, fortsatte: "Direkte aksjon er forent handling på arbeidsplassen for å sikre bedre arbeidsforhold. Direkte aksjon er industrielt demokrati." Og alle disse kollektive handlinger var samtidig å anse som agitasjon mot det kapitalistiske systemet, som taktikk for å styrke arbeiderklassens samhold og som del av "geriljakrigen" arbeiderklassen førte mot arbeidskjøperne. Eller som agitatoren Andre Tridon forklarte i "The New Unionism" fra 1917: "Streiker er lite annet enn episoder i klassekrigen: De er styrkeprøver, periodisk drill i avtalte handlinger arbeiderne øver seg i. Denne trening er ytterst nødvendig for å forberede massene før den endelige "katastrofe": Generalstreiken som vil fullføre ekspropriasjonen av arbeidsgiverne."

Sabotasje inngår som taktikk, og ble som skissert overfor anbefalt brukt av IWW der omstendighetene krevde det. Og IWWs revolusjonsstrategi var (og er) direkte aksjon brakt til stadig nye høyder og utvidet til å omfatte hele samfunnet i generalstreiken. Det er "klassisk" syndikalisme.

"RED SCARE"

Under første verdenskrigen begynte flere delstater å innføre lover som forbød syndikalisme (criminal syndicalism acts). Kjernen i lovene var forbud mot de aktiviteter den borgerlige presse anklaget IWW for, og lovene var ofte skrevet som var de hatinnlegg mot IWW. Eller hvordan skal man beskrive en lovtekst som denne, vedtatt i Idaho i 1917, som definerte kriminell syndikalisme som "den lære som framholder forbrytelse, sabotasje, vold eller andre ulovlige terrormetoder som midler for å gjennomføre industriell eller politisk reform." Videre fastslo loven: "Å forsvare en slik doktrine, det være seg muntlig eller skriftlig, er straffbart." Flittigst og lengst i bruk var en slik lov i California. Å bli pågrepet der med det røde medlemskortet i IWW kvalifiserte alene til flere års fengsel.

Lovene om kriminell syndikalisme ble tatt i bruk da verdenskrigen enten nærmet seg slutten eller var over. Under verdenskrigen var IWW uten videre legal nøling blitt anklaget for å være "en ondsinnet, forræderisk og kriminell sammensvergelse som med makt motsatte seg De Forente Staters lover, og hindret innsatsen for krigen." I ett raid av føderale agenter 5. september 1917 ble 184 medlemmer av organisasjonen arrestert og anklaget for å hindre krigsinnsatsen, oppmuntre til motstand mot vervingsloven, sammensvergelse for å oppfordre til ulydighet og illojalitet i de væpnede styrker, og endelig for å ha skadet borgere som solgte krigsmateriell til regjeringen (som f.eks. trevirke, som var viktig i den gryende flyindustrien). Det var store tømmerstreiker igang. For de hundre som ble stilt for retten i Chicago varierte straffene fra 12 til 20 år. Bøtesummen kom totalt opp i $300 000. I november 1919 gjennomførte myndighetene nye raid på IWW’s lokaler. Muligens var dette en slags generalprøve på raidene 2. januar 1920 der mellom to og tre tusen sosialister, anarkister og kommunister ble arrestert, og hvor fem hundre (bl. a. Emma Goldman og Alexander Berkman) ble beordret deportert til Sovjet-Samveldet. Disse raidene var opptakten til og samtidig kulminasjonen på den berømmelige "Red Scare". Siden ble det hele ganske dagligdags. Bare i California ble over 500 wobblies dømt for kriminell syndikalisme i årene 1919 til 1924. Hvor mange andre rundt i landet som ble arrestert, fengslet, kjeppjagd, tvunget til å leve i dekning eller flykte på grunn av sin radikale virksomhet får vi aldri vite.

SITT NED OG SE LØNNA STIGE

Det som skjedde i tida før og under verdenskrigen var at den amerikanske industrien ble mekanisert, og med en viss rett kan en påstå at etter verdenskrigen ble hele det amerikanske samfunnet mekanisert. Elektrisiteten opphørte å være noe mystisk. Den ikke bare begynte å lyse opp byene og å drive husholdningsmaskiner, men muliggjorde også fabrikkenes flytting bort fra elvebreddene og energidepotene. Og i løpet av de samme årene kom oljeindustrien for alvor igang. Ved hjelp av forbrenningsmotoren ble store gjenstander automobile både til havs og til lands og i lufta. Landbrukets mekanisering (f.eks. selvbindere som overflødiggjorde tusenvis av innhøstingsarbeidere) ble fulgt av arbeidskraftens mekanisering i den forstand at der arbeiderne før tok seg fram fra jobb til jobb alene og i flokk, på beina og på godstog, tok arbeidskraften seg fram i familiegrupper i bil. Et samfunn hvor vi kan begynne å ane konturene av dagens samfunn (og ikke bare det amerikanske), tok form.

Ved siden av sine tradisjonelle områder for organiserings-framstøt fikk IWW også et visst fotfeste i dekk- og bilindustrien og i kullgruvene. Dette skjedde samtidig som American Federation of Labors’ betydning [om AFL: se første del av denne art. i forrige Lønnsslaven] økte i offisielle utvalg og råd, men avtok i betydning av tilsluttede foreninger og medlemsantall. (Organisasjonen hadde i 1920 fem mill. medlemmer. Fire år etter var antallet redusert til 2,8 mill.) Og nedgangen fortsatte. I 1930 skrev Louis Stanley: "AFL’s organisasjonsmaskineri har praktisk talt brutt sammen. AFL’s organisatorer har glemt hvordan man organiserer." Men heller ikke IWW lykkes i å vokse særlig i disse årene. Etter toppåret 1923 gikk det nedover, og det skyldes også at da sprakk organisasjonen med et brak.

Egentlig tørnet mange motsetninger sammen og utkrystalliserte seg i to fløyer. Den minste av dem var ekstremt desentralistisk og ville ta fra sentraladministrasjonen alle fullmakter (samt all kontingentinngang), og overføre dem til lokale industriforbund. Forholdet til kommunistene lå også under og durte. At flere av de mest kjente IWW-aktivistene (bl.a. Haywood, som forresten flyktet til Sovjet-Samveldet, og Gurley Flynn) var blitt aldeles bergtatte av bolsjevikrevolusjonen i 1917, og meldte seg inn i partiet, minsket ikke spenningen i et forhold som utover i 1920-årene utviklet seg fra ille til det verre. Det fantes også misnøye over de fengslede fra Chicago, som mange medlemmer syntes var noen jævla revolusjonens primadonnaer; de la seg oppi organisasjonsvirksomhet de ikke lenger skjønte meteren av.

Den siste store streiken IWW førte an i fant sted i Colorado i fire måneder rundt årskiftet 1927 - 28. Det var 10 000 kullgruvearbeidere denne gang, og de vant streiken til en pris av ni drepte og 23 skadeskutte. Myndighetene og gruveierne gjorde som vanlig; erklærte unntakstilstand, tilkalte nasjonalgarden og statspolitiet, dengte opp streikende, raserte hjemmene deres, og brøt opp utendørs streikemøter blant annet ved å sette inn fly, som fløy i lav høyde over mengden. En metode som siden er blitt en del av det amerikanske flyvåpenets standardreportoir når innfødte truer amerikanske interesser. De streikende innførte taktikken med bilkolonner som kjørte fra by til by for å oppfordre til streik. Året etter kom sammenbruddet på New York-Børsen.

IWW begynte å organisere arbeidsløse. Blant annet sto dette skrevet en i løpeseddel de spredte i suppekøene: "De arbeidsløse må komme sammen og på en eller annen måte lage så mye bråk at de påkaller oppmerksomhet i verden. Bare ved å stelle til en offentlig skandale i hver by og tettsted kan dere bryte pressens taushet og påkalle oppmerksomhet... Så lenge du er fornøyd med å råtne til døds i stillhet vil du få lov til å gjøre det... Men så når du får en jobb, kommer sjansen til å gjøre noe så det ikke skjer igjen. Organiser dere i så stort antall at dere med deres organiserte makt kan redusere arbeidsdagen til de timer som trengs for å skaffe arbeid til de arbeidsløse. Dette vil muligens hjelpe oss inntil vi kan ta fullstendig kontroll og gjøre slutt på arbeidsløshet for alltid." Og sjølsagt krevde organisasjonen kortere arbeidstid med full lønnkompensasjon. Fire dagers arbeidsuke og fire timers arbeidsdag ble ansett som passe.

I løpet av 1932 - 33 bidro IWW’s agitasjon til den økende uro over oppsigelser, lønnsnedslag og hastighetsøkning på samlebåndene i bilbyen Detroit. Midlene var løpesedler, gatemøter, og møter mer for selskapelighetens skyld i forsamlingslokalet IWW hadde på Woodward Avenue, og et daglig radioprogram. På Hudson Karosseri-fabrikk tok de i bruk sitt-ned aksjoner fem ganger, og hver gang skjedde det som stod i løpeseddelen IWW spredte der: "Sitt ned og se på at lønna di stiger."

FRAM MOT FORDUMS STORHET?

Sit-downstreiker spredte seg som smør i varmt hvetebrød over hele USA og i alle industrier. Havnearbeidere og sjøfolk satte seg, ofte ikke mer enn noen få minutter. Landarbeidere satte seg, gruvearbeidere satte seg; lønnsslaver i enhver virksomhet kunne finne på å sette seg. Dette gikk grusomt opp for industriens eiere. Grunnene trengte ikke være så store; plagsomme formenn, irriterende arbeidsforhold, eller det kunne dreie seg om større ting; at samlebåndets hastighet var for stor, lønna var utilstrekkelig, arbeidsforholdene livsfarlige, samt problemer med retten til å organisere seg. (Retten til fagorganisering og kollektive forhandlinger ble for første gang i USA lovfestet i disse årene.) Tanken bak var at en sit-downaksjon var raskt unnagjort, ga raske resultater, og at arbeiderne ikke trengte å etablere det innviklete apparat og omfattende organisasjon en langvarig streik (walk-out) krevde. Man var der man var: På jobben.

En sit-downaksjon er en bedriftsokkupasjon in spe. En forlater ikke arbeidsplassen. Men å bare sitte blir fort jævlig kjedelig; en kan holde ut en time, noen timer, endog en hel arbeidsdag, endog flere arbeidsdager i strekk kan en ta en serie sit-downaksjoner. Fra det øyeblikk en blir på arbeidsplassen utover arbeidstiden er det derimot i realiteten snakk om noe annet: Okkupasjon. Dette skjedde også i USA. Arbeiderne begynte å ta i bruk arbeidslokalene til egne formål: Fester, dansemoro, bespisning. Det er trøsterikt å vite at også bilfabrikker kan brukes til fornuftige formål.

Samtidig gikk amerikanske arbeidere utover i 30-åra i hopetall ut i ordinære streiker (walk-outs). Havnearbeiderne på vestkysten gikk til streik etter en konferanse hvor lønnede fagforeningsbyråkrater var utelukket fra å delta. Det var i 1934 og hovedårsaken var "slavemarkedet" – systemet der arbeidsformenn plukket ut folka de ville bruke. Snart omfattet streiken nesten hele Vestkysten, og i San Fransisco fikk sympatiaksjonene så stort omfang at de begynte å minne om generalstreik. I Minneapolis streiket transportarbeiderne (teamsters). I Toledo i Ohio ble en streik vunnet ved hjelp av arbeidsløse som stilte opp og gikk streikevakt. Det var uhørt! I blant annet Chicago organiserte arbeidsløse direkte aksjoner mot utkastelser. Uhørt! Straks utkastere hadde båret møbler ut på gata fra folk som ikke klarte å betale husleia, ble møblene behørig båret på plass igjen. Deretter var det felles avmarsj til sosialen og invasjon av lokalene. Før nevnte instans punget ut og betalte husleia rikket de seg ikke. I Seattle organiserte arbeidsløse sin egen bytteøkonomi: De fikk fiskebåter av det lokale fiskerlaget. Enkelte bønder tillot dem å plukke uselgelig frukt og grønnsaker, samt hogge ved. Organisert gjennom 22 byttesentraler ble dette byttet i alt fra husreparasjoner til hårklipp. I 1932 var 15 millioner arbeidsløse.

IWW’s medlemmer deltok nok i slike aksjoner, men organisasjonen var på retur. Den hadde ikke lenger styrke til å føre an i slike masseaksjoner. Samtidig var slike aksjoner noe IWW alltid hadde propagandert for og mange ganger satt iverk. Nå virket det som alle og enhver satte igang slikt. Heller ikke var IWW lenger førende for organisering i industriforbund. Den rollen var akslet av Comittee for Industrial Organisation i 1934, som to år etter forvandlet seg til Congress of Industrial Organisations – CIO – en ny landsomfattende organisasjon i sterk opposisjon til American Federation of Labor. En opposisjon som stadig bleknet inntil AFL og CIO slo seg sammen i 1955. IWW’s medlemmer ble i stadig større antall "dobbeltmedlemmer", dvs; de var også organisert i foreninger tilsluttet AFL-CIO. Den faglige virksomheten gikk mer over i propagandavirksomhet. Mer og mer energi gikk med til å holde ideens flamme i hevd. Ordinær faglig virksomhet ble det mindre av. Siste gloa ble kvalt av Taft/Hartley-loven. Kort sagt en lov om arbeidstvister som også eksplisitt forbød kommunister å inneha faglige tillitsverv, samt påla fagforeninger å borge for at foreningens tillitsvalgte ikke var kommunister. IWW nektet å erklære noe som helst i den forbindelse, og mistet f.eks. medlemmene som var organisert i en bedriftsklubb i Cleveland i 1950.

Da skulle en tro det hele var slutt, men det er det ikke. IWW eksisterer fortsatt. Månedsavisa Industrial Worker kommer stadig ut. Sangboka kommer i stadige nyopplag. Sammen med miljøvernere har IWW de siste årene stått fremst i kampen mot tømmerselskapenes massakrer av urskog i Nord-California. Samtidig er deler av dagens IWW sterkt influert av den amerikanske mot-kulturen som vokste fram i løpet av 60 og 70-åra. Dette viste seg ikke minst på IWWs generalforsamling ifjor. (På generalforsamlingen har alle medlemmer rett til å møte sjøl om alle avgjørelser skal sendes medlemmene til uravstemning.) Der kom det fram forslag om å hjelpe til å finansiere "bærekraftig" skogbruk ved et kooperativ av tidligere skogsarbeidere og lokale skogeiere. Et annet forslag var at IWW skulle bidra med $10 000 for å åpne en arbeiderstyrt nattklubb i San Fransisco. I bladet "Libertarian Labor Review", som utgis av IWW-medlemmer, reises det kritikk mot å gjøre IWW til en kilde for risikokapital for slike småvirksomheter sjøl om de eies kollektivt. Samtidig er dette en tendens i alle syndikalistiske bevegelser store nok til å ha penger: Ei kneipe ble åpnet i Barcelona av Confederacion Nacional del Trabajo (CNT) for å gi arbeidsløse kelnere noe å gjøre. Og muligens er det en tendens i syndikalistiske organisasjoner overhodet: I medlemsbladet til Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) er "markedssosialisme" og arbeiderstyrt småkapital et kjært og vanlig diskusjonstema. Tolker man å danne "det nye samfunns struktur innen skallet av det gamle" slik, blir det snarere snakk om å bevare det gamle samfunn innen skallet av det nye.

Samtidig er det tydelig at IWW nå prøver å utvide den faglige virksomheten. Prioriterte oppgaver synes å være arbeidere i utdanningsinstitusjoner og i sjøtransport. Organisasjonens medlemmer stiller opp i støttearbeid i mange av de arbeiderkampene som foregår i USA, og helt siden slutten av seksti-årene har de ført an i kampen mot alternativkapitalister, new-ageforetak og virksomheter med ideelle formål. Greenpeace fikk en streik blant telefoninnsamlerne på Seattle-kontoret i trynet for noen år tilbake, da naturvernfirmaet uten å rådføre seg med de ansatte på beste storkapitalistvis økte telefonarbeidernes arbeidsbyrde uten antydning til lønnspålegg. Trass i Greenpeace’s ideelle formål dukket motsetningen mellom de som bestemmer og de som blir bestemt over opp. Nylig avsluttet IWW en streik mot en bingohall drevet av en veldedig stiftelse i Pennsylvania. Der var kravene ikke bare bedre lønn, men også arbeidsforhold uten trakkaserier fra sjefenes side. Ifjor blokkerte organisasjonen en soperbar i San Fransisco (End Up) i to måneder blant annet med daglige demonstrasjoner utenfor som protest mot usaklige oppsigelser av to rengjøringsarbeidere, samt for retten til tariffavtale. Tvers gjennom homsefellesskapet (ikke bare var kundene men også eiere, ledelse og ansatte av dem som foretrekker likekjønnet sex) skar den kapitalistiske hovedmotsetningen mellom arbeid og kapital.

Ingen av disse kampene kan måle seg med fortidens store slag i klassekrigen da IWW dirigerte streiker i store byer og i hele landsdeler, og var på alles lepper. Dagens småfeider IWW fører kan lett få noe kuriøst over seg, sjøl om det er alvorlig og bittert nok for dem framtida står på spill for. Dagens wobblies vet det. Vi som sitter litt på sidelinja og betrakter organisasjonen kan synes det er håpløst. Det synes ikke dagens wobblies: Industrial Workers of the World har ikke fått avsluttet prosjektet organisasjonen startet på i 1905. Sjølsagt har ikke IWW den tallmessige og organisatoriske styrke den engang hadde. Innholdsmessig er det heller ikke lenger samme organisasjon, og det er en skjebne den også deler med andre syndikalistiske organisasjoner. Men IWW er en av de syndikalistiske organisasjonene som trass i at det diskuteres "arbeiderkooperativer" på generalforsamlingen ikke bare har sterke røster som advarer mot å skli ut i den motkulturelle sumpa, men også en tradisjon av uforsonlig klassekamp. Det er mer enn hva enkelte andre syndikalistiske organisasjoner kan skilte med.