INDUSTRIAL WORKERS

OF THE WORLD (del 1)

Klokka 10 på formiddagen 27. juni 1905 gikk William D. Haywood, sekretær i the Western Federation of Miners, opp på podiet i Brand’s Hall i Chicago, grep en plankestump og dundret i bordet for å stoppe skravlingen i det overfylte lokalet hvor det ved siden av tilskuere var 200 delegater som representerte 34 arbeiderorganisasjoner. "Arbeidskamerater", brølte han til delegatene og tilskuerne i rommet; "dette er arbeiderklassens kontinentale kongress. Vi er her for å konføderere arbeiderne i dette landet til en arbeiderklasse-bevegelse i besittelse av den økonomiske makt, det som trengs for å leve, med kontroll over produksjons og distribusjonsmaskineriet uten hensyn til de kapitalistiske herrer." Slik startet et av de mest eventyrlige forsøk verden har sett fra arbeidernes side på å organisere seg ikke bare for å oppnå bedre livs- og arbeidsvilkår, men for å overta hele verden, produksjonsmidlene og innføre hva de kalte ‘industrielt demokrati’.

Få organisasjoner har vært omspunnet av så mange myter som Industrial Workers of the World. Dens handlekraft er legendarisk. Dens medlemmer - the wobblies - er i ettertid blitt slike figurer sagn og sagaer spinnes omkring. Dens fantasirikdom (som i borgernes presse ble framstilt som voldsomhet) har vært mye skrevet om, utskjelt, og gitt grunner til forfølgelse. Sabotasje, direkte aksjon, sit-down streiker, sivil ulydighet har gitt alt fra slike pittoreske figurer som sheriffer og kvegbaroner til de mer grå og kjedelige figurer i de store konserners direksjoner våkenetter. Statsmenn og politifolk, pampene i the American Federation of Labor (som IWW fra første dag av kalte Separation of Labor), bankierer og borgervern var fra første dag av ute etter å knuse denne organisasjonen, og langt på vei lyktes de. Men aldri helt. IWW eksisterer fortsatt, men har ikke lenger den styrke den engang hadde hverken i antall medlemmer eller i organisatorisk i spredning over kloden. (Det antatte toppunkt i antall medlemmer var august måned 1917 da ca. 100 000 stod innmeldt. Flest betalende medlemmer på årsbasis hadde organisasjonen i 1923 med 40 000. De større nasjonale administrasjonene som i Chile, Mexico, Canada og Australia er ikke inkludert. Nå ligger medlemstallet i overkant av 500.) Trass i dette - vi kan kalle det trist - er ideen om å organisere alle verdens arbeidere i ett stort forbund (One Big Union) verd å tenke nærmere over. Det er antakelig mer nødvendig enn noensinne, men paradoksalt nok vanskeligere: Kapitalens internasjonalisering har blitt fulgt av arbeiderklassens nasjonalisering, og den vesle dose motgift mot dette IWW praktisk utgjorde bør vi hvertfall bevissthetsmessig sørge for en viss spredning av.

Hensikten her er ikke å skrive IWWs historie. Det er ikke blitt gjort, og er kanskje heller ikke mulig. Ta det som hva det er: Nok en historie om IWW. Vi vil forsøke å gi noen smakebiter på hva wobbliene gjorde, tenkte og sa, samt skildre noe av den formidable motstand de møtte. Samtidig vil vi ile til med å garantere at det er fullt mulig å lese seg halvfordervet på alle trykksakene om og av IWW: Det finnes hundrevis av mer eller mindre vitenskapelige skrifter, flerfoldige romaner, noveller og skuespill, spillefilmer, dokumentarfilmer, plater og bånd. Slik sett har IWWs "kulturelle" betydning vært enorm. Hvis noen skulle komme over gamle arbeiderboksamlinger å grave rundt i, bør de ikke la seg forbløffe om de finner tekster på f.eks. svensk. (Helt fram til midten av 1970-åra organiserte IWW kranførere på havna i Malmø.)

ØKONOMI OG POLITIKK

Mange år før IWW ble stiftet drøftet arbeiderbevegelsen i USA om den faglige organisering skulle foregå bransjevis i industriforbund eller i yrkesorganisasjoner som American Federation of Labor var bygget på. Straks IWW startet sin virksomhet og gjorde organisering av industriforbund til en av bærebjelkene sine praktisk og teoretisk, tok AFL og AFL-presidenten Samuel Gompers i bruk alle midler for å knekke denne konkurrenten: Rått press mot lokalforeninger, sladder og bakvaskelse og ganske snart også streikebryteri, generelt svik mot arbeidere i kamp som ikke var organisert hos AFL og samarbeid med borgerskapet. AFL mente at IWW utelukkende var ute etter å ødelegge den eksisterende fagbevegelse, og på en måte var dette riktig, men ikke som Gompers hevdet ved å legge arbeidernes faglige kamp død. IWW ønsket en mer effektiv organisering, og den ønsket å organisere arbeiderklassen i industriforbund, sette ned medlemskontingenter og avskaffe innmeldingsavgifter og yrkesfaglige kvalifikasjoner: Enhver lønnsslave i enhver industri skulle kunne bli medlem uavhengig av fagbrev, nasjonal opprinnelse, hudfarve, religiøs eller politisk overbevisning. (Eneste unntak som den gang ble nevnt var yrkesmilitære og politifolk. Idag er unntaket modernisert til å omfatte de som i kraft av sin stilling har myndighet til å ansette og si opp folk.) Eller som Haywood uttrykte det: "Jeg skiter i om de faglærte arbeiderne slutter seg til den industrielle bevegelsen nå. Vi går ned i rennesteinen for å komme til arbeidermassene og bringe deres liv opp på et anstendig nivå."

Der AFL diskuterte kvalifikasjoner for medlemskap (eller priser for å kjøpe seg forbi dem), satte IWW på vid vegg åpen en mulighet for den store masse ufaglærte arbeidere. Dette hang ikke bare sammen med AFLs politikk på området, men også med mekaniseringen av den amerikanske industrien i tida rundt århundreskiftet. Lenge før Taylor gjorde "ledelsesfilosofi" ut av tidsstudier og arbeidsmomenter var fabrikkarbeid blitt til betjening av automatikk og tilfredstillelse av arbeidsledere og tekniske dysfunksjonærer. Arbeid som den gang bare bar preg av robotvirksomhet, men som idag er roboters virksomhet. IWW mente fra begynnelsen av at fagarbeideren var en utdøende art og følgelig ikke noe å satse på når det gjaldt å innføre et kvalitativt annet samfunn.

Dessuten var AFL grunnleggende en reformistisk bevegelse. På spørsmål om hva arbeiderbevegelsen ønsket, svarte presidenten Gompers med det enkle ordet: "Mer!" Skulle f.eks Haywood svart i samme stil, ville svaret blitt: "Alt!" Her nærmer vi oss den største diskusjonen innad i den amerikanske sosialistbevegelsen i tida før første verdenskrig; en diskusjon som også ble ført innen IWW, og som seinere førte til flere splittelser, trass i at IWW offisiellt utvetydig mente at man skulle bygge en revolusjonær arbeiderorganisasjon utenfor AFL "från bõrjan av", ikke gå inn i den og søke å revolusjonere den innenfra. Og diskusjonen pågår den dag i dag og ikke bare i USA..

Stiftelseskongressen til IWW varte i ti dager. Mange av de dagene gikk med til å diskutere ‘den politiske setningen’ i prinsipperklæringens annet avsnitt. Forslaget fra konstitusjonskomiteen, som til slutt ble vedtatt, lød: "Mellom disse to klasser (kapital og arbeid) må det pågå en kamp til alle sliterne slutter seg sammen såvel på det politiske som industrielle område, overtar og beholder hva de ved sitt arbeid produserer ved en arbeiderklassens økonomiske organisasjon uten tilknytning til noe politisk parti."

Motstanden mot den ‘politiske setningen’ kom hovedsakelig fra delegatene valgt fra ‘Vesten’, og det betydde i stor grad The Western Federation of Miners, samt relativt få, men overbeviste anarkister og anarko-syndikalister. Tilslutningen kom fra the Socialist Party og the Socialist Labor Party. Eugene V. Debs ledet det førstnevnte, som omtales som mer marxistisk enn det sistnevnte under ledelse av Daniel De Leon. Den indre striden om direkte kontra politisk aksjon varte i tre år. På kongressen i 1908 led de politiske aksjonistene nederlag, og fra da av fikk IWW det vedtektsmessige utrykk for hva som alt var et praktisk preg. Det omtalte avsnitt fikk ordlyden den har idag: "Mellom disse to klasser må det pågå en kamp til verdens arbeidere organiserer seg som klasse, tar verden og produksjonsutstyret i besittelse og avskaffer lønnsarbeidet." I 1991 ble følgende lagt til etter uravstemning: "og lever i harmoni med jorda."

FALSKE ANKLAGER, JUSTISMORD OG VOLD

Den amerikanske kapitalismen har alltid vært voldelig av seg. Arbeiderklassen og arbeiderklassens ledere (og opposisjonelle av enhver art, farve og mening som har virket truende på systemet) har blitt bekjempet og undertrykt av borgervern, politioppbud, Pinkerton’s Detektivbyrå, Nasjonalgarden og for den saks skyld hæren, FBI og CIA på alle måter fra regulær slakt til justismord, fra falske anklager til rulling i tjære og fjør. Noen av disse sakene har vakt bestyrtelse og raseri verden over. Vilkårlig kan vi nevne Haymarket-martyrene (hengt 1887), Joe Hill (skutt 1915), Sacco og Vanzetti (stekt i den elektriske stol 1927), og vi gjentar; disse sakene og navnene er vilkårlig valgt: Vi kunne valgt andre og/eller flere navn. Og vi påstår: Den amerikanske kapitalens brutalitet og hang til voldelige løsninger er ikke, og har aldri vært beklagelige unntak men regelen, og det fortsetter.

Denne voldelige og agressive kapitalen fikk nødvendigvis som motpol en arbeiderklasse som heller ikke var så nøye med midlene, bare de ga resultater. I boka "Dynamite - A Century of Class Violence in America 1830 - 1930" av Louis Adamic (Rebel Press, London 1984) først utgitt i 1931, konkluderer han med at den amerikanske arbeiderklassen vil forbli voldelig så lenge den ikke blir revolusjonær. Som moderne eksempler nevner han hvordan bygningsarbeidere organisert i AFL brukte egne sprengningsgrupper til å sprenge i lufta hus og bruer for entreprenører som ikke ga dem lønna de ville ha. Han intervjuet småkjeltringer som for en femti dollars penge ga formenn og plagsomme bosser en på trynet på fagforeningens vegne. Hva disse "ansvarlige" fagforeningene uoffisiellt stod bak av sabotasje er helt eventyrlig. Ikke bare sennepsfrø i støpemassen ble brukt for å lage helvete som svar på sjefenes styringsrett.

Og det er påfallende hvordan IWW som erklært revolusjonær organisasjon nesten fra det øyeblikk av da delegatene forlot Brand’s Hall ble beskyldt for vold, attentater og sabotasje. Like påfallende som at IWW helt åpent diskuterte sabotasje, er det pussig hvor forsiktige wobbliene var med å slippe løs den svarte sabotasjekatta. De visste hvor ustyrlig den er når den først slippes løs. Attentater så de intet poeng i. Vold ellers var en annen sak: Hvis noen skjøt på en eller slo var det en selvfølge å skyte tilbake eller slå. En annen sak var at det ikke alltid var så lurt.

Da Industrial Workers of the World så dagens lys i 1905, var det gått bare nitten år siden apache-høvdingen Geronimo overga seg til den hvite overmakten i ørkenstaten Arizona, og ble tvunget til internering i den flate myrstaten Florida. Det villeste av Det Ville Vesten var temmet såpass nylig at det var livs levende i manneminnet. Kapitalens brutalitet og grådighet parret seg med livet i Vesten, som ikke bare var hardt og slitsomt men også gørr kjedelig, og avfødte en nådeløs klassekamp og en fagorganisasjon som måtte føre klassekampen nådeløst.

JUSTISMORD SOM GIKK I VASKEN

Den 30. desember 1905 ble tidligere guvernør i staten Idaho, Frank Steunenberg, drept av en sprengladning festet til hovedporten på eiendommen hans i Caldwell. Han var blitt valgt til guvernør i 1896 og 1898 med støtte fra arbeidsfolk, men snart fikk han finere venner, og da det brøt ut gruvestreik i Coeur d’Alene tilkalte han føderale tropper for å knekke streiken. Dette gjorde nesten ende på innflytelsen til the Western Federation of Miners i Idaho. En talsmann for Gruveeierforeningen, ble det rapportert, sa følgende: "Det er ingen tvil om at Steunenbergs død var straffen for at han aktivt gjorde sin plikt under streiken." Med det var signalet gitt for klappjakt på gruvearbeiderledere. W.F. of M. benektet enhver befatning med attentatet: "Mordet på en mann som av arbeidsfolk kan bli sett på som en tyrann ødelegger ikke en tøddel av et system som har skapt industrielt slaveri."

Den 17. februar 1906 ble presidenten i W.F. of M. Charles H. Moyer, sekretæren William D. Haywood, og en venn av dem, forretningsmannen og tidligere medlem i gruvearbeiderføderasjonen, George A. Pettibone, arrestert i Denver, Colorado på initiativ av Pinkertonagenten James McParland, en provokatør som i 1875 var med å knuse The Ancient Order of the Hibernians’ terroristiske grein i gruvene i Pennsylvania: the Molly Maguires. Dagen etter ble Moyer, Haywood og Pettibone brakt illegalt (kidnapping heter slikt hvis private står bak) til Boise City i Idaho der de satt fengslet til de ble frifunnet 18 måneder seinere.

McParland hadde arrestert en mann som gikk under navnet Harry Orchard (egentlig het han Albert E. Horsley) og som etter ti dager i enecelle kvitret i vilden sky for å slippe straff for noen gamle saker i Colorado, og den mer alvorlige anklagen om at han hadde myrdet eksguvernøren. McParland hevdet at han hadde bevis (på rommet til Orchard var det ganske riktig funnet dynamitt, fenghetter og lunte tilsvarende typen som var blitt brukt i bomba som hadde sprengt Steunenberg i filler) men om Orchard tilsto ville han få status som kronvitne, og da ville han ikke bli hengt. Men han måtte tilstå at Moyer, Haywood og Pettibone sto bak! Noe annet ville ikke redde nakken hans.

I sjølbiografien sin skriver Haywood om Orchard og tilståelsen hans: "Det var en forherdet degenererts opprørende historie og ingen vil noensinne få vite hvor mye som var sant og hvor mye som var oppspinn. Han sluttet fortellingen med å fortelle hvordan han forårsaket eksguvernør Frank Steinenbergs død."

Men arrestasjonen og kidnappingen av de tre utløste en proteststorm, og ikke bare nasjonalt. Maxim Gorkij, som var på besøk i USA, sendte protest-telegram. Og presidenten den gang - Teddy Roosevelt - bar ved til bålet ved å kalle de anklagede "uønskede borgere". Snart gikk tusenvis av arbeidsfolk med merket: "Jeg er en uønsket borger". Sosialistpartiet truet med generalstreik i mai 1907 da Haywood skulle for retten. Samtidig bølget kjempedemonstrasjoner gjennom amerikanske storbyer; i New York deltok mellom 80 og 100 000 hver i to forskjellige demonstrasjoner 4. mai. I Boston deltok 50 000 fagorganiserte i en demonstrasjon. Og støttekomiteene for Haywood, Moyer og Pettibone samlet inn minst 87 000 dollars (IWW alene over titusen) i løpet av de atten månedene. Haywood ble frikjent. Pettibone ble frikjent året etter. Saken mot Moyer ble henlagt.

Siden ble Orchard dømt til døden for drapet på eksguvernøren, men fikk omgjort dommen til livsvarig fengsel. I 1954 døde han 88 år gammel og etter sigende dypt religiøs. Man kan si at rettferdigheten seiret til slutt, men da må en tilføye at det staten Idaho satte i verk bandt opp en ung organisasjons og utallige menneskers energi, talent og livsinnhold i nesten to år, og påførte andre ubotelig skade, og det var en lærdom i strategi den amerikanske kapitalen ikke lot gå upåaktet hen.

GOLDFIELDS, NEVADA

For å få et inntrykk av hva IWW kunne klare å få til i disse årene før 1908 kan en ta turen til gruvesamfunnet Goldfields. Der hadde avdeling (local) 220 av The Western Federation of Miners 1500 aktive medlemmer herdet i streiker, og i stor grad deportert fra Colorado og Idaho. I februar 1906 organiserte IWW avisguttene i en forening (avd. 70) som etter hvert kom til å omfatte forskjellige arbeidere i byen. I mai vant avdelingen en streik for telegrafbudene mot Western Union. I desember krevde gruvearbeiderne $ 5,00 pr. dag for arbeid under jorden og $ 4,50 for arbeid i dagen. Gruveselskapene sa plent nei, men trakk seg utpå nyåret og innvilget kravene.

"The Goldfields Gossip", avisa der i byen, som helst så IWW’s medlemmer hengt i telegrafstolpene, innså også hvilken åpenbar fordel industriforbundet "ga arbeiderne, til mennene og kvinnene f.eks. som var ansatt som servitører i restaurantene. Der disse menn og kvinner før var blitt beordret til tolv, femten timers daglig arbeid for en liten lønn, fikk de som medlemmer av IWW høyere lønn som følge av foreningens betingelser, og de arbeidet bare åtte timer daglig." Bakernes daglønn var $ 8,00 pluss losji. I oppvasken var lønna $ 3,00 pluss losji. I hotellene lå lønna pr. dag mellom $ 3 og 5,00 pluss losji, bartenderne fikk $ 6,00 for åtte timer og kontorfunksjonærer $ 5,00 for ti timers arbeid. I tillegg hadde fagforeningen fått utelukket uorganiserte (prinsippet om the closed shop) fra å arbeide i byen.

Den 22. januar 1907 (datoen ble valgt for å minnes den blodige søndagen i St. Petersburg to år før) arrangerte foreningen en demonstrasjon med tre tusen deltakere hvor protestene rettet seg mot forsøket på justismord av Moyer, Haywood og Pettibone. I en resolusjon ble Høyesterett kalt "redskapet for storselskapenes grådighet". Med en annen resolusjon sendte de sanne revolusjonære hilsener til arbeiderklassen i Russland, Finland og Polen som sluttet med: "Vi har ingen fiender bortsett fra kapitalistklassen! Vårt land er verden! Vårt flagg er flagget som er farvet rødt av vår klasses martyrers blod! Ned med kapitalismen!"

I mars begynte motstanden å summe seg. Det ble dannet arbeidsgiverforening og opprettet en "sikkerhetskomite". Strategien var fra første stund å splitte gruvearbeiderne fra Local 70, som i praksis fungerte som en lokal samorganisasjon. For å få til dette trengte de hjelp og den fikk de av AFL.

Grant Hamilton, en AFL-organisator, skrev brev til Gompers fra Goldfields samme måned. Han var en opptatt mann. Han holdt to, tre møter hver kveld. "Du er uten tvil oppmerksom på", skrev han; " at dette er et brohode for IWW. Jeg beklager å måtte meddele at de har har hatt stor suksess så langt, og har nesten lykkes i å organisere alle arbeiderne i området. Ved sin terrortaktikk har de vunnet seire, men også noen av våre medlemmer synes å føle at siden disse metoder gir resultater bør også vi gjøre bruk av dem. Men det er mer fornuftige folk her, også i IWW-foreningen, spesielt blant gruvearbeiderne, og jeg prøver å overbevise dem om at slike taktikker bare vil skade dem i det lange løp, og at de best kan hjelpe seg sjøl ved å slutte seg til en organisasjon med hodet på rett sted. Jeg er blitt informert om at det ikke vil legges hindringer i veien for at disse mennene blir medlemmer av AFL, fordi gruveeierne ønsker ikke at IWW skal få et skikkelig fotfeste her. Med gruvearbeiderne skilt fra resten skulle det bli en smal sak å sette de andre arbeidsfolkene på plass."

Både arbeidsgiverne og AFL var klar over at med Moyer og Haywood i fengsel i Idaho, var hovedkontoret til The Western Federation of Miners i hendene på "de moderate": Folk som arbeidet med å trekke W.F. of M. ut av IWW, og som godt kunne tenke seg en form for fredeligere sameksistens med The American Federation of Labor. I Goldfields gikk arbeidsgiverne til lock-out av de IWW-organiserte gruvearbeiderne, men gjorde det samtidig klart at de var rede til å anerkjenne en forening uten forbindelse med IWW. W.F. of M. ga etter for arbeidsgiverne, og 22. april var gruvene i drift igjen.

Neste trekk fra arbeidsgiverne kom i oktober og var å ikke betale lønn i penger, men i kassasjekker og tilgodelapper (som selskapene forøvrig nektet å garantere) på grunn av finanskrisen som var brutt ut. W.F. of M. protesterte og gikk til streik. Da anmodet arbeidsgiverne guvernøren og president Roosevelt om å sende inn tropper. Og troppene kom. Lønna på $ 5,00 ble straks redusert til $ 4,00 og streikebrytere kom i hopetall.

Staten Nevada hadde ingen egen væpnet styrke. 8. januar året etter ble det vedtatt å opprette en statsmilits. Igjen fant IWW og W.F. of M. sammen i en felles protest, men proteststreikene ebbet ut, og med dem forsvant faglig virksomhet fra Goldfields. Under første verdenskrig tok malmen slutt, og byen ble stort sett liggende øde.

KAMPER FOR TALEFRIHET

Man kan ta Goldfields som eksempel på hvordan IWW klarte "å holde" et lite samfunn i lenger tid. Ytringsfrihetskampene - "The Free Speech Campaigns" - kan stå som eksempel på hvordan IWW klarte å holde steder i kortere tid.

Missoula (Montana) i 1909 er det første tilfelle hvor IWW ledet an i en free speech fight. (Før hadde andre vært anførere som i Toronto i 1906, i Seattle i 1907 og Los Angeles i 1908.) Stedet var ikke stort, men viktig som innfallsport til gruvesamfunnene og tømmerleirene i området, og derfor hadde IWW sendt noen av sine dyktigste agitatorer dit. Blant andre Elisabeth Gurley Flynn. De leide et forsamlingslokale for IWW i en kjeller og begynte å verve medlemmer ved å holde gatemøter.

Bystyret forbød IWW å holde gatemøter der Gurley Flynn raste mot "slavemarkedet" (private arbeidsformidlinger hvor "ansettelsehaier" solgte jobber, jobber som - viste det seg - ikke alltid eksisterte). Etter to dager var fire av de seks agitatorene satt i fengsel, og da anmodet de to på frifot om hjelp. Den 30. september brakte "Industrial Worker" en appell til "hver fribåren ‘amerikaner’, og hvert menneske som hater politiets tyranniske undertrykkelse, om å dra til Missoula og hjelpe arbeiderne der til å dra seieren i land". Hundrevis kom på taket av, inne i og hengende under godsvogner. De kløv opp på ei såpekasse på et gatehjørne, fikk gjerne innledet sin tale med ordene "arbeiderkamerater og venner" før lovens brutale arm halte dem ned og førte dem til fengslet. Til slutt var fengslet overfylt og kostnadene for bystyret så skyhøye at forbudet mot gatemøter ble opphevet. Dette ble mønster for over 30 slike kamper i tiårsperioden 1906 til 1916.

Talene som ble holdt under disse stridene var ikke alltid så gode at det gjorde noe, og ordensmaktens inngripen gjorde dem nokså korte. Velkjent er historien om wobblien som kom til byen, kom seg opp på såpekassa og innledet: "Arbeiderkamerater og venner," men fikk jernteppe og ble stående å stotre til han til slutt forarget spurte publikum: "Hei folkens, hvor er purken?" Og det var neppe bare Frank Little som fikk 30 dager i spjeldet for å lese Uavhengighets-erklæringen høyt. Og hva skal man si om denne som av andre deltakere ble ansett som lang: "Arbeiderkamerater! Fem ganger har ‘Borgerklubben’ jaget meg ut av byen og hver gang har jeg funnet tilbake. Dette er det endelige bevis for at jorda er rund." Så slepte purken ham til fengslet sjette gang.

Og reaksjonen til AFL var vel omtrent som denne surmuling skrevet i brev fra AFL-organisator i Missoula C.O. Young til AFL-kassereren Frank Morrison: "De ‘vil’kke arbeide’" (skjellsord brukt om IWW-medlemmer; ‘I won’t works’) "har her prøvd spillet om å fylle fengslene så fulle at byens tjenestemenn må kapitulere, og de har lykkes i å tvinge de lokale myndigheter til å gi opp. Oppmuntret av suksessen sin i Missoula sprer de budskapet at de vil gjøre det samme i alle byer som nekter dem særretten å bruke gatene for å tale".

Full seier for IWW ble det i Missoula og det samme i Spokane i staten Washington. Fra første stund gjaldt kampen "ansettelseshaiene", som her var noen riktige igler og hadde etablert et innfløkt system med formenn og arbeidsgivere innblandet. Broderlig delte de utbyttet av svindelen mellom seg. Jobben som ikke fantes - standardbedrageriet - ble også solgt her, men i tillegg kom å få sparken etter en dag eller etter noen timer. Parolen var "Kjøp ikke jobber!"

Fra november 1909 til mars 1910 pågikk kampen og da oppnådde ikke IWW bare retten til å holde gatemøter, løslatelse av de fengslede, gjenåpning av IWW-lokalene, retten til å publisere "Industrial Worker", men også at 19 av Spokanes 31 private arbeidsformidlere fikk lisensene sine inndratt. Arbeidere som var blitt lurt ble lovet erstatning. To særlig brutale fangevoktere fikk sparken.

En slik seierrekke for IWW - Fresno i California kom til i 1911 - kunne ikke kapitalistklassen finne seg i, og den introduserte en ny taktikk i Aberdeen i det vestlige Washington sommeren samme år. Heller enn å fengsle IWW-medlemmene utnevnte byen borgervernet til reservepoliti, og de jaget, deporterte og rundjulte IWW-medlemmer og deres allierte og innførte et terror-regime i byen. Trass i dette vant IWW fram med sine krav etter at arbeiderorganisasjoner i nabobyene satte i verk en boikottaksjon mot kjøpmennene i Aberdeen.

Så flyttet fokus seg til San Diego i Sør-California midtvinters 1912. Om ytringsfrihetskampen i Aberdeen var brutal, var den mer å likne med et te-selskap i forhold til det som skjedde i San Diego. Den 65-årige IWW-veteranen Michael Hoey ble sparket ihjel av politiet i fengslet. Protestdemonstrasjonen som fulgte ble oppløst med vannkanoner.

Og borgervernet fikk lov å komme og hente fanger fra fengslet hver natt. Fangene ble kjørt ut i ørkenen, tvunget til å løpe spissrot, så tvunget til å kysse det amerikanske flagget og å synge nasjonalsangen, og ble deretter etterlatt forslått og elendige. Ikke bare IWW-medlemmer ble utsatt for denne behandlingen, og bare fantasien satte grenser for de brave borgeres kreativitet. Ben Reitman, lege fra Chicago, og Emma Goldmans manager og kjæreste, ble kidnappet fra hotellet, og ute i ørkenen brant en legekollega av ham fra San Diego bokstavene IWW inn i ryggen på ham med sigarettglo. Reitmans synd var at Emma Goldman skulle holde foredrag om Ibsens teaterstykke "En folkefiende".

Den 4. mai ble Joseph Mikolasek skutt av politiet. IWW fikk ikke tillatelse til å begrave ham i byen. Liket ble fraktet til Los Angeles, der begravelsen ble en kjempedemonstrasjon mot voldsregimet i San Diego. Trass i nasjonal og internasjonal presseoppmerksomhet ble ikke denne kampanjen den ubetingede suksess ytringsfrihetforkjemperne var blitt vant til. Først i 1915 fikk Emma Goldman holdt Ibsen-foredraget sitt der i byen.

I løpet av 1. verdenskrig ebbet talefrihetskampanjene ut. Grunnene var tre: Først kan vi nevne den skjerpede undertrykkelsen IWW ble utsatt for. Dernest at kritiske røster innad i IWW syntes at denne "evangeliske" aktiviteten trakk oppmerksomheten bort fra det som de syntes burde være organisasjonens hovedoppgave: organiseringen av lønnsslaver. For det tredje det paradoksale at det amerikanske samfunnet begynte å tolerere uortodokse propagandametoder i større grad. I disse krigsårene ble det nemlig iverksatt en kjempekampanje fra styresmaktenes side (the Creel Commission) rettet mot å skape et flertall i opinionen for amerikansk deltakelse i verdenskrigen på de alliertes side. Heller enn å forby f.eks. gatemøter man ikke likte, arrangerte man gatemøter man likte som f.eks. patriotiske oppmarsjer. Heller enn å kneble, overdøvet man. Og tydde man likevel til knebel, pryl og drap var det generelle støynivå garantert å overdøve eventuell protest.

VI VIL HA BRØD OG DESSUTEN ROSER

Tidlig i 1970-årene tok en kvinneorganisasjon i Norge navnet "Brød og Roser". Navnet skriver seg fra en streik i tekstilindustrien i byen Lawrence, Massachusetts. Unge fabrikkarbeidersker gikk streikevakt under parolen: "Vi vil ha brød og dessuten roser."

Lawrence i 1912: En by hvor fabrikantenes levealder var gjennomsnittlig 22 år lenger enn arbeidernes, og der arbeidsfolkets standarddiett besto av brød (som kostet 3 - 4 cent pr.stk.), sirup og bønner. Gjennomsnittslønna var 16 cent i timen, men 15 000 arbeidere hadde ikke mer enn 12 cent. Ukentlig arbeidstid var 56 timer. Bodde gjorde de i trange uhygieniske slumkvarterer og husleiene var skyhøye i forhold til lønna. Arbeiderne hadde såvidt de klarte seg, og da en lov om 54 timers ukentlig arbeidstid uten lønnskompensasjon ble innført 1. januar, utløste dette streik da lønningene ble utbetalt 11. januar.

I motsetning til en utbredt myte kom ikke IWW utenfra til Lawrence. Helt siden 1906 hadde organisasjonen en lokalforening der som ved streikens utbrudd hadde 300 betalende medlemmer. Denne lokalforeningen var det som med hjelp av Joseph Ettor og andre organiserte og førte an i streiken som varte ti uker fra januar til slutten av mars, og som omfattet nyss innvandrede arbeidere fra vidt forskjellige europeiske land og fra områder som nå er kjent som Midt-Østen. De streikende valgte en streikekomite på 60 medlemmer hvor de femten største nasjonale gruppene hver hadde fire representanter. Men det i siste instans besluttende organ var alle streikendes stormøte. IWW var med, men satte på intet tidspunkt medlemskap i organisasjonen som betingelse for deltakelse. Dette var en syndikalisme som fra første stund fant sine egne rammer for trange. 27. januar var 23 000 av de 33 000 sysselsatte i Lawrences tekstilfabrikker i streik og hele byen var forvandlet til en militærleir med 2 500 nasjonalgardister forlagt der og alt tilgjengelig politi på alerten.

Bystyret forbød streikevakten å samle seg foran fabrikkene. Dog var det legalt å holde streikevakten bevegelig. Det resulterte i massestreikevakten som var på beina 24 timer i døgnet med opptil 20 000 deltakere. Streikebrytere var nødt til å møte de streikende om de ville ta seg inn i fabrikkene. Streikebrytere som ikke ville gi seg, ble forsøkt overtalt med midler som ikke alltid var like fine: Fra serenader framført utenfor leilighetene deres nattestid og argumentasjon via juling eller den mest fryktede varianten: Å få navnene sine offentliggjort som streikebrytere i hjemlandet. Dette var på denne tiden en ganske ussel behandling av uslinger og ville garantert ødelegge f.eks en italiensk families ære i generasjoner.

Et annet påfunn bystyret vanskelig kunne forby var "fortausparaden" hvor grupper av streikende lenket seg arm i arm og sopte fortauene frie for folk foran seg. Og butikkbesøk kunne heller ikke forbys: Streikende arbeidere vrimlet inn i en butikk (helst de med varer for de fine) uten å kjøpe noe, men uten å stjele noe heller og hindret effektivt enhver omsetning en stund. Tanken bak var at butikkeierne skulle finne streiken så plagsom at de i sine foreninger (handelsstanden, losjene, etc) begynte å legge press på fabrikkeierne. (Borgerlige kommentatorer som holdt en viss redelighetsstandard - rottene som gjør alt for penger, inkludert å ljuge, overlater vi til "informasjonsmedarbeiderne" å studere - var påfallende samstemmige i sin ros av de streikendes disiplin.)

Men streik i USA uten forsøk på frame-ups og justismord disse årene var utenkelig. I Lawrence kostet det Joseph Ettor og Arturo Giovannitti åtte måneders varetekt som tiltalt for medvirkning til mord på streikevakten Annie Lo Pezza, drept da militsoffiseren Oscar Benoit skjøt inn i folkemengden. Målet med tiltalen var "å kappe av streikeledelsens hode". IWW sendte straks Big Bill Haywood, William Trautmann, Elisabeth Gurley Flynn og Carlo Tresca til Lawrence. Da Haywood kom møtte 15 000 streikende ham på stasjonen, og velkomsten forvandlet seg til en demonstrasjon ned Essex Street til Lawrence Commons, hvor 25 000 streikende blant annet hørte ham brøle med sin tåkelurstemme, ved synet av streikende tenåringer: "De ungene skulle vært på skole heller enn å slave i fabrikkene!"

For første gang under en streik i Amerika sendte de streikende barn ut av byen. Dette var etter modell av franske og italienske streiker hvor målet ikke bare var å lette forsyningsbehovet, skåne ungene for brutaliteten de kunne komme til å bevitne, men også å skape kontakt med arbeiderklassen i andre byer, samt vise fram hvor elendig ungene hadde det. Av 119 barn som kom til New York den 10. februar hadde f.eks. bare fire undertøy. Dette ga borgerskapet i Lawrence dårlig omtale og det ville de ha slutt på, ergo forbød bystyret de streikende å sende barn ut av byen. 24. februar forhindret politiet med kølleslag og arrestasjon av både mødre og barn avreisen til 150 unger som skulle til Philadelphia. Den oppviste brutalitet brakte borgerskapet enda dårligere omtale, og er i ettertid betraktet som den enkelthendelse som for alvor snudde publikums (avislesernes) sympati bort fra fabrikkeierne og ble et vendepunkt i streiken. Protester haglet inn fra hele landet til Kongressen, som ble tvunget til å sette i verk en undersøkelse av forholdene i tekstilindustrien spesielt og i industrien generelt.

Den 12. mars ga fabrikkeierne seg og gikk i hovedsak med på kravene de streikende hadde stilt: 5 til 22 % lønnsøkning (mest til de lavest lønnede), 25 % overtidsbetaling, og ingen represalier. Og det var en annen effekt som kom til uttrykk i avisa "News" i Detroit 3. april: " Som resultat av streiken i Lawrence antas det at 438 000 tekstilarbeidere over hele landet vil motta mellom $12 000 000 og $15 000 000 året i økte lønninger. Arbeidsgiverne har frivillig gitt lønnsøkninger for å hindre streiker og fagorganisering." Nåja,- frivillig?

Men kampen var ikke over. Da Haywood avsluttet streikemøtet som godtok avtalen med arbeidsgiverne, sluttet han med ordene: "Ikke gå i parade idag. Vent til Ettor og Giovannitti er ute av fengslet. Da skal vi paradere." Så heller enn å nyte seierens frukter kastet de streikende seg inn i kampen for å få frigitt sine fengslede ledere som, hvis de ble kjent skyldige, risikerte dødsstraff.

Saken vakte internasjonal oppmerksomhet. Den 17. juni var det et stort protestmøte i Berlin. I Sverige oppfordret sosialistene til en verdensomspennende transportarbeiderboikott av amerikanske varer og skip til Ettor og Giovannitti ble løslatt. Og bare i USA samlet forskjellige forsvarskomiteer inn $60 000. Den 25. november 1912 ble de kjent "ikke-skyldige" og løslatt.

RASTLØSE REBELLER

Innen visse geografiske og sosiokulturelle soner i USA var det i disse årene før første verdenskrig langt på vei vokst fram et moderne mediasamfunn. Nyheter ble telegrafert fra kyst til kyst (og i kabler på havets bunn mellom kontinenter), og derfor kunne seieren i Lawrence feires i f.eks. San Fransisco samme ettermiddag. Bildet av og synet på IWW ble produsert i aviser og blader og formidlet gjennom reportasjer og artikler. Dette gjorde det til en viktig del av enhver arbeiderkamp å få pressen på sin side, eller som IWW (og andre organisasjoner og) i stor grad satset på: å besitte sin egen presse. Bare de første femten årene av sin eksistens publiserte organisasjonen nærmere 60 blader offisielt og mer uoffisielt, og på ett titall ulike språk. Men dette hindret på ingen måte et massemedialt inntrykk å feste seg. Som eksempel på splittelsen mellom den egne erfaring og bildet media formidlet kan vi ta dette utsagnet fra en bonde i Midt-Vesten: "Alle de IWW-medlemmene jeg kjenner er kjernekarer, men de jeg leser om i bladene er Guds svøper."

Kampanjene for ytringsfrihet og streiken i Lawrence gjorde IWW til en fast bestanddel av det amerikanske nyhetsbildet. Det var knapt lenger mulig å leve i USA og Canada uten å vite at det fantes en revolusjonær fagorganisasjon som het Industrial Workers of the World. Men hva denne organisasjonen egentlig gjorde og stod for, var verre å finne ut av. IWW ble portrettert som en gjeng fanatiske, anarkistiske og uamerikanske voldsmenn, mordbrennere og lassiser, hvis mål utelukkende var å stelle til opptøyer og bråk og forstyrre den gode amerikanske sosiale orden hvor frihet og fred hersket, og alle kunne nyte fruktene av sitt tålmodige slit. En myte som helt fra begynnelsen av ble produsert til middelklassens konsum, og som den dag i dag produseres og konsumeres ‘over there’, men akkurat nå med storbyens ghettoiserte niggere i rollen som innenlandsk undermenneskeart.

Mot denne myte vokste en annen fram: Wobblien var en fandenivoldsk rebell (åndelig nært beslektet med den faktisk underbetalte landbruksarbeideren som myten om den uavhengige krøttergjeteren fra Ville Vesten vokste fram av) som heller enn å finne seg i sludder fra sjefen, pakket sengetøyet og sakene sine og dro sin vei. Maken jobb fikk han i neste tømmerleir, på neste farm, i neste gruve, eller kanskje var en Free Speech Fight igang noe sted? Og IWW må sies å ha bidratt ivrig til spredningen av denne. Litteraturen de spredte (her inkludert artikler, viser og vers, tegninger, tegneserier, plakater og ‘stickers’) flommer over av barkede wobblies, tøffere enn toget, som gir faen i alt minus to ting: Industrial Workers of the World og klassefienden - the Plunderbund, røverklassen og lakeiene dens. Og krigen mot the Plunderbund pågår uten pause og våpenhvile på alle fronter. Ikke minst på ‘sangfronten’ som "Prästen och Slaven" er eksempel på.

Sangen går på melodien til en sang som heter "In the Sweet Bye and Bye" og får du ikke tak i den på annet vis kan du bare ringe opp Frelsesarmeen og få noen til å plystre den for deg, eller kanskje ønske den framført hvis du treffer en av musikkgruppene deres ute på gata, for det var noe slikt IWW opprinnelig gjorde. Frelsesarmeen holdt sine gatemøter med faner og klingende spill og som wobbliene sa: "Dem lar vi sørge for musikken. Vi ordner bare bedre tekster." For å dra til seg publikums oppmerksomhet kunne f.eks en wobbly gi seg til å brøle: "Hjelp! Jeg er blitt robbet, jeg er blitt robbet!" Og da folk begynte å bli oppmerksomme nok på det stakkars tjuveriofferet, fortsatte han: "Jeg er blitt robbet av det kapitalistiske systemet." Det er en av de første sangene en kjenner til fra svensk-amerikaneren Joel Emmanuel Hägglund (Joe Hill) som forlot fødebyen Gävle i 1902. Sangens popularitet var umåtelig stor i USA til langt opp i 30-årene, da den ble de arbeidsløses kampsang.

Fra 1909 har IWW gitt ut ei lita rød sangbok: "Songs of the workers to fan the flames of discontent", eller som det vil bli hetende på norsk: "Arbeidersanger for å puste til misnøyens flammer", og den boka har utkommet i mangeogtredve utgaver og hver gang i store opplag. Den har betydd enormt for IWWs spredning av budskapet om ‘industriell unionisme’. Akkurat som anarko-syndikalismens mest synlige fotefar i Mexico den dag i dag er streikeflaggets farver; rødt og svart, er IWWs mest synlige innflytelse på amerikansk arbeiderbevegelse sangene som stadig synges.